Bilde # 98
Ruth og Arne 1977
Gravemaskinføreren og Altmuligkjerringa

Arne ble født i industribyen Notodden en septemberdag i 1953 med en far som var fulltids byggmester og en kjærlig mor som var fulltids mamma! Ruth ble født en septemberdag fire år senere på Geilo, av foreldrene Halldis og Lars Haugen som eide og drev hotellet med samme navn, Haugen, i den lille stasjonsbyen som allerede da var et gryende vintersportssted. Det var først tjue år senere at de to fra helt forskjellige verdener møttes i det kristne ungdomsmiljøet på Geilo hvor Arne en tid hadde vært en lederskikkelse.  De to ble et kjærestepar og slo lag for livet den 8. januar 1977.

Allerede i 1976 begynte Arne med pensjonatvirksomhet i den bortgjemte bygda Sudndalen, med drøyt femti fastboende. Med hjelp av lokale ildsjeler hadde han pusset opp hovedhuset på fjellgården Sveingard og arrangerte kristne ungdomsleirer, retreatweekender og leide ut rom til hviletrengende Guds menn og kvinner. Plutselig, en vinterdag hvor Arne hadde en av sine mange pustepauser i enerom med bibel og bønn, opplevde han en tydelig indre tiltale fra Herren. Han skulle straks av sted til skitrenerjobben på
Geilo, da han kikket ut over dalen gjennom vinduet som tid-
ligere hadde vært dekket av ett-lags vindusglass, og hørte en stemme si: «Ser du den kollen der borte, midt i bygda? Der skal du bygge opp et sted for meg!»

Arne var ikke den gang, og er fremdeles ikke den som lar seg drive eller lede av stemmer i vinden så lett, men dette var "ord" som ikke slapp taket – de var tydelige, klare og detaljerte. Han måtte i det minste finne ut hvem som eide den furukledde kollen. Verken han selv eller Ruth hadde vært over i den tettvokste skogen på den andre siden av elva og ante ingenting om den fantastiske utsikten som med årene ville åpenbare seg der. Åsen var jo dekket av gammel, knudrete furu og grov kampestein. Eieren viste seg å være en gammel bondekone ved navn Gunhild Nygård, og Ruth og Arne – som ikke greide å unnslippe tiltalen fra Gud – fikk kjøpe 8 mål av åsen for tjuefire tusen kroner.

"Det er som Hermon-dugg,
som flyter ned på Sions berg.
For der har Herren
satt velsignelsen, liv til evig tid."

– Davids salme 133, vers 2

Visjonen

Visjonen om et sted hvor himmel og jord møtes og hvor mennesker gjennom vandring i naturen, vennskap og hvile kunne møte Gud, fikk sitt navn hentet fra Davids salme 133 – stedet skulle være «et Hermons dugg som flyter ned på Sion.» Kanaans språk? Ja visst! De ville være til velsignelse for hele Guds menighet, på godt forståelig norsk.

Sommeren 1977 gikk Arne i gang med det umulige prosjektet som har gitt ham heders-navnet «gravemaskinfører»! Uten tidligere erfaring kjøpte han en slitt, oransjefarget gravemaskin av merket «Brøyt» og en grønn gammel lastebil av typen «Bedford» for å omgjøre traktorsporet som gikk over dalsøkket til en kjørbar vei.  Brøyt’en slukte diesel like raskt som et kraftverk i vårløysinga, men Arne leste instruksjonsboka, og med sitt naturtalent flyttet han snart stein og jord i et forrykende tempo. Bak graveren gikk kona Ruth og hennes høygravide venninne Heidi Lysåker Andersen med krafser og jevnet ut grusen, og lastebilen som var uregistrert og uten fungerende startmotor (den måtte ‘bakkestartes’), ble kjørt av Heidis mann, Svein – bygutt med personbilsertifikat. En lokal skytebas besørget dynamitt til fjerning av virkelig store stein og mindre fjellpartier, og i hans fravær kunne anonyme amatører kopiere metoden uten vesentlig skade på folk eller eiendeler.

Innen høsten var over kunne lokale dugnadskrefter feire ny bro over elven, etter at de med fare for liv og helse hadde trillet støp og jern over smale bjelkelag og skapt fremkommelighet for motordrevne kjøretøy med opptil 5 tonns akselvekt! Alt tegnet og tilrettelagt av snekkersønnen Arne. Gjennom sine gode kontakter med Ål Hyttebygg hadde han også skaffet byggesett til de fire første hyttene på haugen, og de ble reist i rekordfart. To av dem på pilarer, uten vann og toalett! De første gjestene kunne ønskes velkommen.

Deretter ble det prosjektert et hovedhus med åtte sove-rom, også de uten dusj og toalett, og med spisesal og kjøkken på samme plan. Med en egenkapital på skarve 847 kroner var det om å gjøre å bygge så lite – og billig – som mulig, og ekteparet sendte en lånesøknad til den lokale Hol Sparebank. Det lite oppmuntrende svaret lød: «Nei»! Tvilen kom snikende og angrep troen: «Var det ikke Gud som hadde sagt at de skulle bygge? Og så svarte banken ‘nei’?» Innen årets slutt i 1978 sto likevel kjøkken og en spisesal ferdig, og ekteparet hadde også reist et lite privat-hus. Boligen ble snart samlingspunkt for bygdas ungdom, og opptil tjue tenåringer kunne presse seg inn i den vesle stua for humor og andakt! Det var en langsiktig investering de trofast holdt i hevd i femten år, og her fikk både kommende ordfører i bygda og deltagere i vinter-OL et positivt møte med Guds glade evangelium.

De hadde ingen ansatte det første året, så Ruth lagde maten og Arne serverte og vasket opp for hyttegjestene som skulle serveres. Både Ruth og Arne ba og arbeidet, og Arne som måtte tjene til livets brød for familien, arbeidet som snekker for Ål Hyttebygg med å sette opp ferieboliger i Norge, Danmark og Belgia. Siste hytta var på Haugastøl. 

Der oppe på snaufjellet, balanserende på mønet av et hyttetak, fikk han en dag en ny fornemmelse av å høre fra Gud: «Reis hjem, tegn om igjen tegningene til hovedhuset!» Som sagt, så gjort. Og nå ble det hele 18 gjesterom, alle med bad og toalett, og arkitekten klinket like godt til med et kirkerom og svømmebasseng! Den nye søknaden falt i smak hos banksjefen, og etter deres «JA» begynte noen hektiske år med bygging, hvor egeninnsats og dugnadshjelp stod for de fleste arbeidstimene. Der finansene ble i minste laget, var det hjerterom, muskelkraft og kaffe som strakk sedlene så de holdt, og i februar 1980 kunne de første gjestene ønskes velkommen til «Hermon Høyfjellssenter».

Familieforøkelse

Innimellom bønn og arbeid rakk de to gründerne også litt ekteskapelig hygge, og i desember 1980 ble eldstegutten født. Lite ante de at Jon og lillebror Andreas, som kom til verden seks år senere, skulle bli en prisbelønnet filmfotograf og en medaljevinner i vintersporten X-games. 

Engasjerte

De engasjerte seg også i utviklingen av bygdas reiseliv og var fra starten medeiere i Sudndalen Skisenter,som åpnet i 1981, og som i en årrekke hadde Norges lengste sammenhengende nedfartsløype for slalåmentusiaster. Bare to år senere hjalp de sine venner Svein og Heidi med oppstarten og lagerplass til det som senere skulle bli Norges største kristne forlag, det bittelille Hermon Forlag som utga sine første fire bøker i 1983, og som tok både navn og visjon fra den samme Davids salme som Høyfjellssenteret.

Hermonparken

Arne er en visuell og visjonær gründer, og etter et besøk i en lekepark som proklamerte utviklingslærens teorier, ville han lage et motstykke som hedret Skaperen og Bibelens fremstilling av verdens – og menneskenes – tilblivelse. Lekelandet åpnet i 1986 med en rekke skulpturer av kunstneren Tor Lakselv, og rundt 10 000 gjester besøkte parken hvert år i de 11 sesongene den var sommeråpent.  Tidvis kunne det være både snø og is-regn i lufta, og de femten ungdommene som arbeidet der måtte enkelte dager stille på jobb med både ørevarmere og votter! I flere år underholdt artisten Hans Inge Fagervik daglig fra scenen – hvor snekker Arne hadde smakt noe av korsfestelsens fysiske smerte, da han i hastverket med å bli ferdig med scenegulvet en dag skjøt en firetommers spiker gjennom høyrefoten med spikerpistol og måtte trekke den ut med kubein. Han kom fra hendelsen uten varige mén. Parken åpnet til planlagt dato, og blomsterkorset med 9000 sommerblomster frøs ikke bort før gjestene toget inn!

Parken hadde i flere år et rikholdig dyreliv til glede for barnefamiliene. Og en storfamilie med ender formerte seg like raskt som sauene den bibelske patriarken Jakob hadde ansvaret for, og hotelldirektøren måtte be lokale viltjegere om hjelp til å redusere bestanden. Det førte til en betydelig matauke i bygda, for å si det enkelt. Men hotelldriften vokste jevnt og trutt, og parken måtte vike plass for hovedvirksomheten og ble stengt i 1996. Deler av skapelsesstien og anlegget kan fortsatt benyttes av hotellets egne gjester.

Utbygging

Årene gikk, og kapasiteten på hotell og hytter ble sprengt. Allerede i 1987 ble det bygd et leilighetsbygg i sveitsisk stil, som rommet både det som den gang var luksuriøse overnattingsmuligheter og mer plass som de leide ut til Hermon forlag som kontor og lager. Året etter ble det påbygget konferanserom og flere utleiehytter.

Hermon Reiser

Året 1990 var også en milepæl i Hermons historie. Igjen var det noe Arne «fikk for seg» i en bønnestund. Han hadde allerede arrangert hjelpesendinger til Øst-Europa med klær, bibler og nytestamenter, og nå ville han tilby gjestene direkte bussruter til dette fjellets oase som lå så sentralt plassert midt mellom Oslo og Bergen. Det ble starten på hva gjestene senere har blitt kjent med som Hermonreiser, med bussene kalt «GLEDESSPREDEREN». Tusener på tusener av fornøyde gjester har i årene siden fått nyte vennlighet, andakt og alkoholfrie omgivelser rundt i hele fedrelandet og i Europas store kulturbyer, helt til de sørligste strender i Spania.

Panorama skihytte

Ti år senere reiser Panorama skihytte seg. Et praktfullt serveringssted midt i skiløypa – på et av dalens mest strate-giske utsiktspunkter. Vafler, varm kakao – og en og annen andaktsstund – kan være godt for den sprekeste mosjonist eller konkurranseløper! Det var – heller ikke denne gang – noen enkel sak å få byggesøknaden godkjent hos de rette instanser, men Arne er ikke den som gir opp i første motbakke. Og selv om enkelte bygg på Hermons høyder nok har fått både grunnmur og et par vegger før tegningene har fått «Godkjent»-stempel hos øvrigheten, har han både fått stadig mer favør i kommunen og blitt bedre på sin egen fjellvettregel: «Skal du bygge i fjellet, husk å søke i tide»!

Badeland

Familien har blitt stadig mer involvert i både byggeprosjekter og planer, og da ekteparet bestemte seg for å stenge det noe tilårskomne bassenget i hovedbygget, ble det samtidig planlagt et helt nytt badeland for gjestenes glede og velvære. De to sønnene bidro med innspill og ideer, og Arne både tegnet, tegnet på nytt og lagde kreative pappmodeller – før den endelige planen var klar. Budsjettet for storsatsingen var, som alltid, noe pietistisk i utgangspunktet, og endte (som alltid) 50-60 % høyere enn gravemaskinføreren hadde tenkt. Kunstneren Tor Lakselv overgikk seg selv med utsmykninger i betong, og i det Herrens år 2002 stod bygget endelig ferdig.

Skibyen

Ikke var  kransefesten over før nye ideer spinner i hodet på snekkersønnen og snart havner på arkitektens tegnebrett. SKIBYEN – en samling tømmerhytter i gammel laftestil, som omkranser en skistadion og har løyper rett utenfor hyttedøren. Hele 17 bygninger har det blitt siden, og tårnbyggene som bærer et treningshopp for medaljevinnere har blitt et signalbygg som sågar er viden kjent via NRK-opptak. Nærkontakt med noen av Norges mest kjente skiløpere og landslagstrenere har gjort løypevalgene svært populære, og investeringen i topp utstyrte løypemaskiner gjør vintersesongen til et høydepunkt for skiløpere i både klassisk og skøytestil.

De siste årene er toppen av Hermon-haugen rensket for de fleste furutrærne, og Hallingdals kanskje vakreste mathus er reist på dalen beste tomt. Store panoramavinduer gir utsikt i tre himmelretninger, og naturen, værets underfundigheter og et og annet av skogens dyr kan beskues mens man inntar kulinariske retter. Som barnebarnet på 4 år sier: Det er bedre med elg i skogen, enn å ha gjort i buksa.

Veien videre

Har snekkersønnen og gravemaskinføreren bygget ferdig? Lite trolig! Med den snekkerkyndige twintip-vinneren av en sønn i nærheten og hans film- og datakyndige storebror med på laget, er det nok ikke lenge før unge og eldre gjester igjen hører lyden av sag og hammer og kan beskue dalen i både sort-hvitt og fire farger på hotellets storskjerm og kanskje også i små eller større glimt i én og annen tv-serie! 

Visjonen har nå blitt virkelighet gjennom 40 års drift og videreutvikling. Folk har fått gode opplevelser til ånd, sjel og legeme.  Begeistring, glede, oppmuntring, hvile og nye vennskap har vært kjenningsmelodien.  Sammen med sønnene, svigerdøtre, barnebarn og gode medarbeidere fortsetter Hermon Høyfjellssenter ferden videre.

 



Gravemaskinføreren

 

Nygardsvegen 200
3577 Hovet
Tlf 320 90 300


 
Bilder og tekst © Hermon Høyfjellssenter 2017 | Admin